Når liv utvikles, ikke glem astrofysikken
Evolution news; 24. mai 2018
Oversatt herfra.
Bilde 1: "Snowball Earth," via NASA.
Mye av evolusjonær teoretisering foregår med solfilter. Øynene til darwinistiske biologer ser ned på hva som skjer på bakken eller i vannet, og unngår det blendende sollyset over oss. Men det sollyset som går 1AU (149,597,871 km) i verdensrommet med en fart på 300.000 km/sek før det når oss, lyser på realiteter som ikke må ignoreres når man prøver å forstå hvordan livet oppsto og forandret seg på jorden.
Evolusjon er vanskelig nok, bare ved å vente på at de riktige heldige mutasjonene skal inntreffe ( Douglas Axe kan fortelle alt om det -her). Med håp om mutasjonelt flaks for å akkumulere og faktisk gjøre noe ( hør Andrew Jones om dette), må darwinister også få astrofysikken riktig. Evolusjonen kommer aldri til å gro ut av bakken på en ugjestmild planet. Noen faktorer for beboelighet er (som matematikere liker å si) "ikke-trivielle".
Ville svingninger
Mange har hørt om "beboelige soner" der flytende vann kan eksistere. Peter Kelley minner oss imidlertid om at det å være i sonen ikke er nok - selv om vi går i bane rundt en heldig stjerne. I nyheter fra University of Washington , kunngjør han: "Orbital-variasjoner kan utløse" snøball "-tilstander i beboelige soner rundt solrike stjerner." -her.
--Aspekter av en ellers jordlik planets tiltning- og kretsende dynamikk kan for alvor påvirke dens potensielle beboelighet - og endog utløse plutselige "snøball-tilstander" der havene fryser og overflateliv er umulig , ifølge ny forskning fra astronomer ved University of Washington. [Uthevelse lagt til.]
UW-astronomene studerte bare to faktorer - skråstilling og eksentrisitet. Hver for seg og sammen kan de forårsake avgjørende hendelser på en trivelig planet som forsøker å utvikle liv rundt en 'vennlig' stjerne. For mye skråning, eller tilt, forårsaker sesongmessige endringer som kan føre til fremvekst av isbreer, og dekker planeten med snø, selv innenfor beboelsesområdet. Dette var et overraskende funn for de som trodde mye skråstilling faktisk ville varme planeten.
Den andre faktoren, eksentrisitet, kan ha samme effekt, ved å svinge planeten inn og ut av sonen. Russell Dietrick, hovedforfatter av et kommende dokument om dette, advarte at "Vi bør ikke forsømme orbitaldynamikken i beboelighets-studier." Heldigvis scorer jorden godt både på skråstilling (23,5 grader tiltning) og eksentrisitet (0,0167, nesten sirkulær).
Dødsstråler
Ah, rommet. Så rolig, så stille, så tidløst. Nei! Det er en kampscene der ute. Solstråler og kosmiske stråler kan akselerere elektroner nesten til lysets hastighet. Hvis disse draps- strålene treffer DNA for ofte, vil du ikke få evolusjon; du kommer til å få utryddelse. Heldigvis har jorden tre beskyttende tiltak mot bombardementet: ozonlaget, som filtrerer UV-lys; et sterkt magnetfelt, som fanger ladde partikler; og Van Allen belter, som beskytter overflaten mot de mest energirike elektroner og ioner.
Van Allen Belter, oppdaget for seksti år siden av Amerikas første satellitter, er ganske fantastiske. Siden 2012 har to Van Allen undersøkelser studert beltene og hvordan de samhandler med elektroner fra solvinden. Noen av elektronene blir akselerert til nær lyshastighet i det ytre Van Allen beltet. For noen år siden, trodde Baker et al. de hadde funnet et veldig tynt, ugjennomtrengelig "romskjold" som "draps-elektroner" ikke kunne passere. Dette var plassert i et "spor" mellom de indre og ytre delene. Nå finjusterer Ozeke et al. i Nature Communications -her https://www.nature.com/articles/s41467-018-04162-3 , disse funnene litt, uten å endre konklusjonene om beboelighet. De hevder at det ikke er et ugjennomtrengelig lag, men snarere en gradvis nedgang i energien til elektronene når de krysser laget mellom beltene. Bunnlinjen er imidlertid at få av høy-energipartiklene når jordens overflate; de fleste stoppes før de kan nå det indre området. Ser vi en 'Gullhår' situasjon her?
--Her presenterte vi bevis som viser at ULF [Ultra LavFrekvente] bølger radial diffusjon kan transportere ultra-relativistiske elektroner innover ned til L ~ 2.8 [jordradier] i samsvar med den observerte elektronfluxen. Spesielt viser vi at frekvensen av ULF-bølgetransport både er : (i) rask nok til å transportere elektroner innover til barrieren i løpet av varigheten av en typisk magnetisk storm; (ii) sakte nok når stormen avtar til i det etterfølgende til å opprettholde den observerte svært bratte fluksgradienten ved den indre randen av den tilsynelatende barrieren, og dermed effektivt hindre enhver etterfølgende ytterligere penetrering i retning jorda, inn i beltet.
Vil andre planeter trenge noe likt Van Allen belter for å muliggjøre livet?
--En slik tilsynelatende barriere for ultra-relativistisk strålingsflux kan også forventes i andre astrofysiske plasma-systemer som aperiodisk gjennomtrenges av et utbrudd av stellarvind. Hvis slike systemer har forskjellige egenskaper, kan en slik tilsynelatende barriere imidlertid være lokalisert i en annen radial avstand fra det magnetiserte legemet enn i den jordiske tilfellet.
For å holde barrieren på en sikker radial avstand, synes det nødvendig å finjustere utbruddet av solarvinder, styrken på magnetfeltet, høyden på lagene og deres motstand mot store utbrudd fra stjerna. Ikke glem helning og eksentrisitet også.
Astrofysisk puffing
Evolusjonister finner noen ganger behag i destruktive hendelser, ser dem endog som velsignelser i forkledning. Eksempler inkluderer ideen om at ultrafiolett stråling kunne ha skapt livets byggeklosser, eller ideen om at asteroideffekter kunne ha levert prebiotiske molekyler til jorden. Hvorfor ikke slippe dødsstråler inn i atmosfæren? Er ikke de agenter for mutasjon, den berømte kilden til genetiske variasjoner som Darwin kan velge?
Det er et snillere, mykere astrofysisk fenomen som noen darwinister ser etter, en slags himmelsk massasje, som puffer livet for å avta og flyte med sine beroligende fingre. Det er begrepet Milankovitch sykluser. Dette er langsiktige variasjoner i himmellege-mekanikken som kan påvirke klimaet på jorden, noe som gir muligheter til varme og kulde -elskende organismer til å blomstre hver i sine egne epoker. Ideen er kontroversiell. Ingen vet nøyaktig hvor mye klimaet kan bli påvirket av disse svært små sykliske variasjonene som samhandler og overlapper på komplekse måter.
En nytt artikkel i PNAS av Crampton et al. -her, hevder en korrelasjon (men ikke årsak) mellom "makroevolusjonære rater" i visse marine organismer kalt graptoloider og "Milankovitch stor-sykluser." Kritisk lesing avslører imidlertid mye gjetninger og håp.
Det har vært en langvarig debatt om de relative rollene til iboende biotiske interaksjoner mot ytre miljøfaktorer som drivkrefter for endring av biologisk mangfold . Her viser vi at, relativt tidlig i kompleksets historie, forklarer Milankovitch 'stor-sykluser' assosiert med astronomiske rytmer mellom 9 og 16% av variasjonen i arts omskiftings-sannsynligheten (utryddelses-sannsynlighet pluss artsdannelses- sannsynlighet) i en stor tidlig-paleozoisk zoo-planktonggruppe (graptoloidene). Disse store syklusene ville ha modulert klimavariabilitet , vekslende tider med relativ stabilitet i miljøet og med tider av maksimal flyktighet, som påvirket sirkulasjonen og strukturen i havet og dermed fytoplankton-populasjonene ved starten av den marine mat-veven.
Når vi ser på deres materialer og metoder, ser vi bare et svært begrenset tidsrom og et begrenset sett med organismer. Graptoloider er filter-beitende hemichordates med noe mangfold, men ingen ekte "makroevolusjon" når det gjelder nye kroppsplaner, organer eller artsgrupper. Vi ser også at kun 9 til 16 prosent av variasjonen passer til Milankovitch syklusene; hva med de andre 91 til 84 prosent som ikke passer? Det er så mye rom for vingling i denne teorien, det kan forklare alt og ingenting. " Vi kan ikke med sikkerhet si om den observerte sykliskheten i graptoloid-artsomsetningen drives mer av artsdannelse eller utryddelse," sier de. Ideen om at klimaendringer er en "driver" for makroevolusjonen, virker enfoldig. Det er som å tilordne den kambriske eksplosjonen til en økning i oksygennivået -her.
Konklusjoner
Legg til side denne siste ideen som svak i beste fall, siden de innrømmer til slutt: "Dette kan tyde på at utryddelse i graptoloidene ble påvirket sterkere av disse astronomiske syklusene enn artsdannelse, selv om ytterligere testing er nødvendig ."
Det observerbare, testbare beviset som ble presentert tidligere, viser at astrofysiske faktorer gir mer bevis på finjustering for beboelighet. Når vi observerer fininnstilling, utsettes vi vanligvis for en fininnstiller. En fininnstiller hadde et mål i tankene og brakte de nødvendige faktorene sammen for å oppnå det. For livet på jorden omfattet disse faktorene biologiske, geofysiske og astrofysiske krav. Med mindre du virkelig vil tro på utrolig flaks, taler kombinasjonen av flere, forskjellige, uavhengige faktorer som kommer sammen for å tillate livet, kraftig om design.
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund